Vår fotballekspert har sett nærmere på de nye eierne til Chelsea.
Vår fotballekspert har sett nærmere på de nye eierne til Chelsea.
Todd Boehly og hans konsortium virker lovende på papiret, men spørsmålet er om Chelsea kan fungere som topplag uten subsidier fra Abramovitsj.
Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert
Følg Lars Sivertsen på Twitter
Premier League har hatt litt blandede opplevelser med amerikanske eiere. Glazer-familien tok over en klubb som var markedsledende både på og utenfor banen. Ifølge Deloitte hadde Manchester United størst omsetning av alle fotballklubber i hele verden i sesongene før Glazer-familien kjøpte seg opp i klubben, og på banen hadde klubben hatt en enorm dominans i engelsk fotball de ti forestående årene. Nå, etter i overkant av 15 år med Glazer-eierskap, har laget blitt hentet igjen av rivaler rent økonomisk og på banen har laget vært på ville veier i årevis. Men Glazer-familien har tatt mangfoldige millioner ut av klubben, så for dem har jo det hele vært en jublende suksess.
Liverpool har hatt en veldig annen opplevelse med John W. Henry og hans Fenway Sports Group. Etter å først ha blitt solgt til amerikanerne Tom Hicks og George Gillett i 2007, to eiere som viste seg å være fullstendig uegnede på mange forskjellige måter, så ble Liverpool solgt til Fenway Sports Group i 2010. Ser vi på PL-klubbenes regnskaper fra 2010/2011-sesongen så ser vi at Liverpool hadde en omsetning på 184 millioner pund. Litt mer enn Tottenham (153m), men betraktelig mindre enn Manchester United (331m), Arsenal (256m) og Chelsea (222m). Liverpool hadde lenge vært en del av «topp 4», som nærmest var et kartell av klubber som delte på de lukrative Champions League-plassene hver sesong og som tviholdt på et økonomisk forsprang ingen andre i divisjonen kunne hente inn. Liverpool var altså den klart svakeste av disse fire rent økonomisk, og Manchester City hadde akkurat blitt kjøpt opp av Abu Dhabi og var på vei opp. Tottenham var også i ferd med å få ting litt på plass i klubben. Faren for at Liverpool kunne bli danket ut av toppen og akterutseilt var reell. I stedet har FSG altså vist seg å være meget kløktige eiere, som har både truffet på viktige ansettelser og bygget en klubb som nå har et av verdens to beste fotballag på banen.
To av Englands største og mest prestisjetunge fotballklubber har altså nå hatt amerikansk eierskap i en god stund, og har hatt veldig forskjellige opplevelser med det. En konklusjon vi kan trekke, som kanskje burde vært åpenbar uansett, er at man ikke kan dømme klubbeiere kun på hvor de er fra. En annen ting vi kan si er dette: Eiere som primært sett er involvert i fotball for å tjene penger kan være både gode og dårlige nyheter for en klubb. I Manchester Uniteds tilfelle har Glazer-familien latt klubben forvitre mens de selv har forsynt seg grådig av klubbkassen, både i form av å ta ut utbytte og i form av å betale ned lånet deres – som de har lastet over på klubben. Fenway Sports Group vil også tjene store penger på Liverpool, fordi klubben er nå verdt enormt mye mer enn hva FSG betalte for den. Da FSG kjøpte Liverpool i 2010 betalte de 300 millioner pund, mens Forbes anslo i fjor at Liverpool nå er verdt i overkant av 3 milliarder pund. Under FSGs eierskap har Liverpool snudd trenden fra 90-tallet og klatret tilbake til toppen av engelsk fotball, og de har befestet sin plass i toppen i en periode der var har sett en bratt stigning i medie-inntektene i engelsk fotball. God klubbdrift har også vært meget god butikk for eierne.
Alt dette er relevant for Chelsea-situasjonen, fordi det finnes kanskje Chelsea-supportere som er bekymret for en fremtid under amerikansk eierskap. Chelsea FC har, ifølge Forbes, tapt over en million dollar i uken de siste 19 årene. Uansett hva Roman Abramovitsj sine virkelige motiver for å eie klubben egentlig var, og dette forblir et omdiskutert og tåkete tema, så kan vi alle være enige om at mannen ikke hadde noe imot å tape en del penger på dette prosjektet. Han hadde nok håpet å få igjen en del av disse pengene ved et salg, men i to tiår har Chelsea kunnet drive med underskudd – noen ganger ganske voldsomme underskudd – vel vitende om at deres russiskfødte eier (som nå har ymse statsborgerskap) ville ta regningen. Det finnes få andre klubbeiere i verden som opererer på den måten, og når et konsortium ledet av amerikanske Todd Boehly nå kjøper Chelsea så vil det etter all sannsynlighet bli andre boller.
Todd Boehly tjente sin formue i den amerikanske finansindustrien. Han er i dag daglig leder og styreformann i Eldridge Industries, et investeringsselskap som eier og har andeler i alt fra forsikringsselskaper til teknologi- og medieselskaper. I tillegg til dette er Boehly deleier i baseballaget LA Dodgers og basketballaget LA Lakers. Han har vært interessert i å kjøpe en Premier League-klubb i en stund nå, og skal ifølge The Athletic ha vært i forhandlinger om å kjøpe Tottenham i 2019. Samme år forklarte han i et intervju med Bloomberg hvorfor han ville kjøpe en klubb i Premier League: «Fotball er verdens største sport. Lidenskapen supporterne har for aktiviteten, for sporten, for lagene, kan ikke sammenlignes med noe annet. Så når du begynner å tenke på hva du prøver å bygge med disse lagene, det du prøver å gjøre er å A – vinne. Og B – Være en del av lokalmiljøet. Og muligheten vi hadde med LA Dodgers handlet om et samarbeid med Los Angeles. Hvordan kan vi vinne? Og hvordan kan vi bygge lidenskap? Så når du ser på hva Premier League tilbyr, så er det alle de tingene. Det er den høyeste kvaliteten av spill. Det er de beste spillerne. Du har også et mediemarked som er under utvikling».
Da Boehly fikk spørsmål om hvor dyre fotballklubber er, og om han mente det kunne være verdi i å kjøpe de, ga han et svar som kanskje hinter litt om hva han vil forsøke å gjøre med Chelsea: «Det er vanskelig å kjøpe kvalitet uten å måtte betale for det. Og så blir det et spørsmål om du kan fortsette å bygge på det du har kjøpt til den prisen du har kjøpt det. Det er åpenbart spørsmålet. Jeg tror fortsatt det er globale muligheter for de beste klubbene. Jeg tror ikke du skal forvente avkastningsrater på 30%, men de er veldig stabile og kommer sannsynligvis ikke til å plutselig falle av kartet. Så du har reell stabilitet i det du kjøper, jeg tror mange av inntektsstrømmene kan fortsette å vokse, men jeg tror de som eier klubbene nå også er klar over dette».
Her er det en del momenter som er naturlige å se på når vi skal prøve å danne et bilde av hva et Boehly-ledet eierskap av Chelsea vil se ut som. Han ser en engelsk toppklubb som en stabil og trygg investering, men dette vil jo avhenge litt av om klubben fortsetter å være en Champions League-klubb. I Premier League har vi nå først og fremst seks klubber som kjemper om fire Champions League-plasser, med en mulig utfordrer på vei opp i form av Saudi-eide Newcastle. Selv om UEFAs nye Champions League-reformer kan bety at England ofte vil ha fem Champions League-plasser i årene fremover så vil Chelseas økonomiske modell fortsatt være inntekter fra en turnering man ikke er garantert å kvalifisere seg til.
Det er også verdt å merke seg at Boehly snakker om å «fortsette å bygge på det du har kjøpt». I Chelseas tilfelle vil det åpenbart handle om å enten bygge ut Stamford Bridge eller bygge ny stadion. Med plass til 41 000 tilskuere er Stamford Bridge i minste laget for en klubb som ser på seg selv om en av de europeiske superklubbene. En ny stadion eller forbedret Stamford Bridge kan også ha bedre VIP-fasiliteter og større potensiale for å tjene penger på salg av mat og drikke.
Noe Boehly også observerte i Bloomberg-intervjuet var at engelske stadioner historisk sett bare var arenaer folk dro til like før kamp og dro fra så snart kampen var over, mens klubbene nå er i ferd med å lære mer fra amerikanerne i at de gjør arenaene til et sted man har lyst til å tilbringe tid både før og etter selve kampen. Tottenhams nye stadion utmerker seg spesielt her, og et par timer med salg av mat og drikke til tusenvis av supportere både før og etter kamp kan være en nyttig ekstra inntektskilde for klubben. Å bygge ut Stamford Bridge vil være enormt krevende, mens å bygge nytt i denne delen av London vil være minst like vanskelig, men dette er også ting som kan løses med penger.
I teorien bør konsortiet ha tilgang til endel investeringsmidler. Boehly selv er en meget rik mann, anslått av Forbes til å være verdt 4.5 milliarder dollar. Med seg på laget har han sveits-fødte Hansjörg Wyss, som skal være god for 4.9 milliarder. Mark Walter, som har vært en av Boehlys forretningspartnere i lang tid og som også eier en andel av LA Dodgers og LA Lakers, er involvert, og han skal være verdt 3.9 milliarder. Jonathan Goldstein, en eiendomsutvikler som bor i Nordvest-London, er Tottenham-supporter og har forsøkt å kjøpe Tottenham tidligere, blir beskrevet av The Athletic som «person nummer to i konsortiumet», altså den som er nærmest lederen Toddd Boehly.
Lord Daniel Finkelstein, som altså sitter i House of Lords, er medlem i det konservative partiet og er tidligere rådgiver til David Cameron, er med som styremedlem. Mens de store pengene bak konsortiet kommet fra Clearlake Capital, et svært investeringsfirma som visstnok vil få den største aksjeposten. Ifølge Financial Times er Clearlake «en av de mest aktive oppkjøperne av middels store selskaper i USA», og de har «kjøpt over 100 selskaper siden starten av 2020». Clearlakes to grunnleggere, José E. Feliciano og Behdad Eghbali, hadde en eksisterende relasjon med Boehly fra det amerikanske forretningslivet.
Ved første øyekast virker det kanskje som en litt uoversiktlig rikingsuppe, men man kan kanskje oppsummere det litt enklere: Todd Boehly har erfaring som deleier i amerikansk idrett, studerte i London ved London School of Economics, og har undersøkt mulighetene for å kjøpe en Premier League-klubb i en god stund nå. Han har fått med seg to andre veldig rike menn som han har gjort forretninger med før, og han har hanket inn litt lokal ekspertise innen eiendomsutvikling (Goldstein) og politikk (Lord Finklestein) – noe som fort kan bli nyttig dersom man har planer om å bygge ut Stamford Bridge eller bygge ny stadion. Og han har ekstra finansielle muskler i ryggen i form av Clearlake Capital. I teorien høres jo dette egentlig ganske så lovende ut.
Så gjenstår det å se hvordan dette slår ut. Boehly og hans lystige milliardærer akter nok å tjene penger på klubben, og for at de skal gjøre det så må Chelsea forbli et topplag. For at Chelsea skulle være et stabilt Champions League-lag måtte den tidligere eieren spytte inn mangfoldige millioner i året, noe de nye eierne neppe har lyst til å gjøre. Men Chelsea har mange fortrinn: En sterk merkevare, et godt fotballag, et produktivt akademi, et speidernettverk som har bevist over lang tid at de er flinke til å finne spillere som kan utvikles og stige i verdi. Noe av de økonomiske tapene Chelsea røk på under Abramovitsj kom jo strengt tatt fra russerens kortsiktige måte å drive klubben på, hans bruk-og-kast mentalitet overfor spillere og trenere. Chelsea kunne gjøre feil, og bare betale seg ut av problemene. Mulighetene til å gjøre dette vil nok nå være langt mer begrensede. Å holde Chelsea i toppen i de kommende årene vil kreve smarte valg.
På papiret virker Boehly og hans gruppe mer som om de hører hjemme i FSG-enden av skalaen enn i Glazer-enden, men bare tiden vil gi fasit på om Chelsea fortsette å være et topplag uten subsidier fra Abramovitsj.
Følg Betsson i sosiale medier!