Lars Sivertsen ser nærmere på hvordan Guardiolas lag prøver å eliminere tilfeldighetene.
Lars Sivertsen ser nærmere på hvordan Guardiolas lag prøver å eliminere tilfeldighetene.
Pep Guardiola har hatt enorm suksess med en fotball som handler om å eliminere tilfeldigheter, men kampen mot Real Madrid var en frisk påminnelse om at dette ikke alltid er mulig.
Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert
Følg Lars Sivertsen på Twitter
I lange perioder av tirsdagens kamp mot Real Madrid herjet Manchester City. De herjet som om motstanderne de møtte var irrelevante, som om de i stedet for Spanias serieledere var et tilfeldig sammensatt lag av slaktere og postmenn, eller Watford. De skapte sjanse etter sjanse. De hadde full kontroll. Derfor var kanskje merkelig å se Pep Guardiola miste besinnelsen fullstendig etter 26 minutter, da Riyad Mahrez avsluttet i nettveggen i stedet for å sentre til Phil Foden som hadde åpent mål. En dårlig avgjørelse, ok, men Manchester City ledet allerede 2-0. De hadde herjet og dominert totalt så langt, og selv om denne sjansen ble spolert så ville det vel bare være et tidsspørsmål før flere sjanser ville dukke opp. Alt går etter planen, alt er under kontroll, men Guardiola mister likevel besinnelsen. For Guardiola vet, kanskje mer enn noen andre, at i fotball er ting aldri helt under kontroll.
Guardiola har viet sin trenerkarriere til å prøve å finne en måte å spille som eliminerer tilfeldigheter. Gjennom hele karrieren sin har han vært hovedtrener for lag som har teknisk dyktigere spillere enn sine motstandere, som er flinkere til å bygge opp sitt eget spill og spille seg frem til sjanser. Men fotball er en sport der det beste laget ikke alltid vinner. En optimistisk bakromspasning til en rask spiss kan være alt som skal til for å spolere de mest intrikate planer. Eller en dødball, der selv de mest talentfulle fotballag er nødt til å hoppe og knuffe motstandere som om de var hobbyspillere på et bedriftslag. Og ballen spretter hit og dit, uten noen form for respekt for hvor mye dyktigere det ene laget er sånn egentlig.
Man kan bruke enorme pengesummer på å sette sammen et lag av de mest talentfulle spillerne i verden, man kan lære dem den mest intrikate og gjennomtenkte måten å spille på, men helt trygg vil man likevel aldri være. Som det sies: Fotball er sjakk, men med terning. Og selv om man også kan kjøpe bedre brikker enn motstanderen og disponere dem smartere, så kan man aldri helt sikre seg mot terningen.
Over lengre tid vil kvaliteten som regel vise seg. Som hovedtrener har Pep Guardiola vunnet ni seriegull. Han vant tre av fire seriegull som Barcelona-sjef, tre av tre som trener for Bayern München og så langt tre av fem i Manchester City. Kritikere, for alle som vinner så mye og får så mye skryt som Guardiola har gjort vil også tiltrekke seg kritikere, vil argumentere for at han har ledet lag som på papiret var de beste i divisjonen sin og som derfor helst skulle vunnet serien uansett. Men få av de som har fulgt lagene hans på tett hold har noe særlig negativt å si, snarere tvert imot. Barcelona drømmer fortsatt om å komme tilbake til det nivået de var på da Guardiola ledet laget. Bayern München har fortsatt å vinne serien, men har ikke herjet på helt samme vis som da Guardiola var der. To av de tre høyeste poengsummene Bayern har tatt i Bundesliga ble tatt da Guardiola ledet laget. I City er historien den samme: To av de tre høyeste poengsummene noe lag har tatt i Premier League ble tatt av Manchester City under Guardiola.
Til tross for denne enorme suksessen, alle seierne og poengrekordene, så har kritikken aldri helt stilnet. Noe av det har å gjøre med at Bayern Münch og Manchester City begge har økonomiske fortrinn som gjør de litt vanskeligere å beundre for rivaler og nøytrale, uansett hva de oppnår. Men en annen faktor er at Guardiolas spillestil handler om å utøve mest mulig kontroll over en kamp, og derfor gjøre den så lite spennende som mulig. 50/50-dueller, langpasninger og dødballer har et iboende spenningsmoment fordi ballen er løs, og det føles som om alle utfall er mulige. Når Rodri sender sin 64. kortpasning for dagen til en dertil egnet indreløper så er det svært få utfall som er mulige. Underholdende fotballkamper er som boksekamper der begge parter får slått fra seg, men Manchester City på sitt beste er som en anaconda-slange som kveler og fordøyer en geit. Det er ikke helt det samme.
Løse baller og kaotiske situasjoner har en iboende og unektelig spenning. Vi vet at det jevnt over kun scores mål på mellom 2 og 3% av hjørnespark, men dersom laget du heier på leder en cupfinale med ett mål og får et corner imot på overtid så føles det ikke som om det er 98% sjanse for at dette skal gå bra. Disse situasjonene er også en av sportens store talent-utjevnere. Guardiola kan være sin generasjons fremste taktiker, og lagene han jobber for kan kjøpe de dyktigste spillerne i verden, men man kan aldri helt sikre seg mot utfallet av en kar på 1.90 som hopper inn i en 50/50-duell med dødsforakt.
Så Guardiolas fotball handler om kontroll. Den handler om å posisjonere spillere slik at ballfører alltid har pasningsalternativer. Den handler om evige pasningsøvelser på trening, slik at spillerne alltid kan bevege ballen raskt videre, slik at motstanderen aldri kommer nær den og aldri får redusert fotballkampen til en rekke fysiske nærkamper. De prioriterer å holde ballen i laget fremfor å slå optimistiske pasninger med stor risiko, fordi de vet at så lenge de har kontroll så vinner de til slutt. Lagene hans er ekstremt gode til dette. De har en haug med ballinnehav, og de spiller seg frem til masse sjanser. Men man kan aldri sikre seg helt mot terningen. Noen ganger vil man brenne ti sjanser mens motstanderen scorer på den eneste de har. Men hensikten med Guardiolas fotball er å utøve mest mulig kontroll over kampen, slik at det oppstår færrest mulig anledninger der hans mer begavede spillere kan bli straffet av tilfeldigheter og den lunefulle fotballskjebnen.
I Manchester Citys kamp mot Real Madrid på tirsdag var det perioder der det var klasseforskjell på lagene. Det var perioder i første omgang der City kollektivt fungerte så godt, der Citys spillere hadde så lett for å finne hverandre med pasninger, at man var fristet til å tenke at her er det bare å finne frem kulerammen. Dette kunne bli stygt. Men Guardiola vet bedre enn de fleste at i Champions League er marginene små. I serien vil man vinne til slutt, dersom man har de beste spillerne, det beste kollektivet og den beste prosessen. Man kan ha en arbeidsulykke, men mulighetene til å rette ting opp igjen kommer på rekke og rad. I Champions League er ting langt mer brutalt, og man møter også motstandere som selv har noen av de beste enkeltspillerne i verden.
De tre målene Manchester City slapp inn mot Real Madrid var alle eksempler på ting Guardiola vil føle at han som hovedtrener ikke kan gjøre alt for mye med. Det første målet: Et optimistisk innlegg fra en nokså dyp posisjon som motstanders spiss avslutter på volley fra rundt 13 meters hold. I en normal kamp ville vi ikke regnet det for særlig mer enn en halvsjanse, men i en normal kamp er det heller ikke Karim Benzema som tar avslutningen. Det andre målet: Man har en høyreback suspendert, en annen høyreback ute med skade, starter med tredjevalg på høyrebacken som selv blir skadet, så man ender derfor opp med å måtte bruke et 36 år gammelt midtbaneanker som høyreback. Denne spilleren gambler på å stoppe et angrep høyt i banen, bommer, og i stedet får banens kanskje raskeste spiller løpe nesten fritt på mål. Det tredje målet: Den ene midtstopperen din finner plutselig ut at han skal hoppe med armen i været i feltet, blir truffet av ballen og gir bort et straffe. I alle disse tre tilfellene kunne individuelle forsvarere gjort ting bedre, men alle tre er mål du rent taktisk ikke kan sikre deg imot. Av og til ruller terningen feil vei.
Manchester City er verdens beste lag når alt går etter planen. Spørsmålet som har forfulgt Pep Guardiola i flere år nå er om det er noe med hans måte å jobbe på som gjør laget ekstra sårbare når ting ikke går etter planen. Han har tross alt ikke vunnet Champions League siden 2011, selv om han i mange sesonger siden det har hatt det som på papiret var et av Europas beste lag – om ikke det aller beste. Kan det være slik at Pep Guardiola, i sitt pågående forsøk på å eliminere fotballens iboende kaos, har endt opp med å bygge lag som ikke mestrer kaoset når det oppstår? For litt kaos vil det alltid bli over 90 minutter med fotball, uansett hvor mange pasningstrekanter man slår.
Før eller senere kommer Pep Guardiola til å vinne Champions League igjen. Dersom han fortsetter å være trener for de rikeste og beste lagene i Europa er dette så godt som uunngåelig. Men for å vinne Champions League er det ikke nok å bare være det beste laget, man er også avhengig av at den mye omtalte terningen ikke finner på noe uventet og ugreit. Så derfor gikk Pep Guardiola amok da Mahrez gikk for skudd i stedet for å slå gjennom Phil Foden på åpent mål da City allerede ledet 2-0. For med 3-0 på resultattavlen hadde City hatt en kjærkommen buffer mellom suksess og det uforutsette. I stedet endte vi altså opp med 4-3, et resultat som gjør at et oppgjør City kunne drept fortsatt lever. «All around the world and for Manchester City, we are so proud», sa Pep Guardiola om prestasjonen etter kampen. «But it is about reaching the final and sometimes football happens», la han til. Man kan gjøre sitt beste for å kontrollere alle variablene, men «sometimes football happens».
Følg Betsson i sosiale medier!